Glassfiber er det styrkende materialet til lett gruveplate, som er den grunnleggende garantien for styrke og seighet. For tiden bruker produksjonslinjen for lett gruveplate generelt to teknologier, garnkutting eller kort filt.
Kostnaden for garnkapping er lav, og produksjonen kan justeres fleksibelt.
Ulempen er at på grunn av produksjonsprosessen er glassfiberinnholdet i platen lavt og bare 22%, så styrken på platen er dårlig og platen er sprø og lett å bryte. Og det er lett å sprekke ved bøying og pinning, noe som er lett å produsere vannlekkasje.
Kostnaden for kort filt er høyere, men glassfiberinnholdet i platen kan være relativt høyt, generelt større enn 30%, så styrken og seigheten til platen er veldig god, og den vil ikke sprekke under håndterings- og lur.
Ved produksjon av filt vil produkter med større tykkelse være to eller til og med tre filtstykker sammen for å oppnå kravene til tykkelsen på platen og glassfiberinnhold. Kunder kan bekymre seg for lagdeling, men den bekymringen er unødvendig.
Den samme metoden brukes i bil- og luftfartsindustrien for å oppnå den høyeste styrken. Vi har gjort et lignende eksperiment: vi brukte 60 lag med 600 g/m² ark for å lage et 80 cm tykt produkt, og kuttet det langs tykkelsesretningen for styrketesting. Det var ingen forskjell mellom den og den normalt produserte platen.
I tillegg, på grunn av det høye harpiksinnholdet i platene som produseres av garnkutteprosessen, vil harpiksstrømmen under produksjonen føre til at platene blir tynnere på høye punkter, noe som resulterer i ujevn tverrsnittstykkelse, og tynne deler er spesielt utsatt for skader.
Samtidig er hjørnebuene på platen relativt store, noe som er ganske forskjellig fra formen på stålplaten, og overlappingen med stålplaten er ikke god.

